Femundløpet Søvollen-Røros!

Ut fra Søvollen var bikjene i flott form alle hadde spist godt og noen kanskje litt i meste laget. Igor og Gerth er fantastiske til å spise. De glefser i seg alt! Dette betyr jo at jeg må passe litt på hva de spiser. Når små damene la igjen tørrfor så spiste de det også. Noe som førte til litt dårlig mage. Og når gutta boys på 32 og 36 kg skal på do så merkes det! Spesielt viss de gjør de synkront. Da var det full stopp!
Fra Søvollen var det lett kupert et sykke før det gikk rett ned! Det var to spann foran meg som forsvant som katta i sekken, jeg ble sjokert! Jeg følte jo at jeg hadde begynt å slippe på litt, men tydeligvis ikke. De to fikk kanskje noen minutter ned men når veien mot Tynnset helte oppover ble det stive bein, og unge Tømmervik med staven i hånda hadde fått fyrt godt opp i diselmotorene, vi suste forbi så det plystra. Stavene jeg hadde kosta 200 spenn på en bensinstasjon på vei til røros. (kvalitet koster) Noe jeg fikk igjen for når trinsa datt av  med 20km igjen til Tynnset. Da gikk det to tak til, før jeg trødde staven nesten til Kina og der ble den stående. Ingebrigt var jo rett bak så han kunne jo få den tenkte jeg og tråkka ikke på bremsen ett sekund, bare sparka på vidre. Fant fram mobilen. Sendte mld til Ida "Må ha ny stav, teip fast trinsa, sjokolade og sportsdrikke." Før jeg sparka og løp vidre.

Finn innkjøring på Tynset

MATVRAK! Gerth

Følsen var ikke helt på topp når jeg kom til Tynnset, gutta hadde prøvd å stoppe så godt de kunne for sine do ærender jevnt og trutt. Så jeg grua meg litt til å kjøre rett igjennom. Når jeg kom inn på Tynnset fikk jeg det jeg hadde bedt om kjørte en æresrunde før jeg skrev meg ut. Diskuterte med Ida om jeg skulle ta ut Igor, men ble tilslutt enige om at han skulle bli med videre på  vår flotte diskusjons metode! (går ikke dypere inn på den) Så rett før jeg dro fikk jeg beskjed at jeg igjen hadde beste etappe tid! HÆÆ SÅ SAKTE SOM DET HADDE GÅTT (eller ikke 15kmt i snitt ) jaja! Da skal jeg ha beste tid til Tolga også! Mens Lusniffer ula i gang jengen lada jeg staven! KLARE? JA!! søkke ta som Sniffa våkna! nå er det show time! Sniffer er jo mild sagt rutiner og har vel syntes at det har vært litt vell lange pauser så langt. Men nå våkna han å i strak galopp forsvant vi ut av Tynnsett.



Følelsen var enorm på vei ut, å når vi etter kort tid traff noen hodelykter så gikk det over til en sykt god følelse. Jeg nærma meg drømmen, topp 10 plasering. Etappen fra Tynnset-Tolga var den kuleste etappen, jeg løp og løp sparka, staka og dytta. Brakk meg fler ganger, men blodsmak lønner seg og inn til Tolga hadde jeg distansert  de to jeg kjørte forbi å fått en litt tryggere luke til ringreven Ingebrigt som jeg der å da så på som den største utfordreren. De to andre hadde jeg kjørt forbi 2 ganger tidligere siden de hadde kutta hvile. På Tolga ble tørrfor inntaket til gutta lik 0 og de gikk kunn på PROVIT kjøtt og vom på alle foringer. Samt tilbud om ferskt kaldt vann før foring. Gutta drakk som bare det.
 Så var det klart for at jeg skulle få litt stell. Inne på sjekkpunktet sto resultat service på og hvem sto på toppen med rasket kjøretid! Jo jeg!  Formkurven på hundene gikk en vei! OPP!! Det var en fantastisk opplevelse og kjøre spannet sånn som dette! Pizza, tørt undertøy og fire timer i soveposen. Det gjorde underverker, og om ikke helt klar i toppen, så var kroppen klar for å kappkjøre for beste kjøretid på siste strekka! Jeg hadde også et par spann som det også var mulig å ta igjen. Hundestellet gikk greit, og jeg var ute på tia!







Før vi dro ut holdt bikjene sin vanlige takk for seg sang med meg som dirigent, blir fort allsangpå  på sjekkpunkt av slikt. Men når vi er stille resten av tiden så får det være akseptert! Full fres avgårde!









Over fjell ned fra fjell opp på fjell og over og ned igjen, før jeg endelig så en hodelykt! og på vei opp det siste fjellet passert vi. Jeg mista den siste staven min rett før jeg paserte, og igjen fikk Ingebrigt seg ny stav. Men han hang den også fra seg før sjekkpunkt?! På fjellet var det litt trå snø og når Inka og lusniffer hørte at det knirka i snøen så gikk farta litt ned. Som om de sparte seg, for så fort knirkingen avtok så ga de gass igjen! Farta inn mot Røros var upåklageli, samme driv som ut av Tolga. Strak galopp opp bakken forbi huset vi bodde. (Bra jeg ikke viste hvor nære vi paserte for da hadde jeg vært engstelig) over veien og inn i sentrum. at jeg sto på piggbrems og scooter matte, spilte liten rolle. Kjør rolig fra brua og ned til mål! (fikk vi beskjed om på fører møtet) LETT FOR DEM OG SI! Det var bare såvidt jeg fikk stoppa på målstreken!!! Fantastisk følelse!!!

ER DET MER MAT I DEN POSEN??!!

Det ble 9 plass i mål, nest beste tid på siste etappe og nest beste kjøre tid totalt! Utrolig artig. Hundene var helt rå! Jeg hadde med 7 hunder i mål. Ivana ble satt ut på Drevsjø pga høy puls.

Men uten Ida og Ingund hadde jeg ikke klart meg så bra. De vartet meg opp fiksa alt jeg ba om, Ida var en super skulder å lene seg på når jeg lurte på noe med foringa, dekken og tepper osv... Det var topp å ha med erfaringen hennes. TUSEN TAKK FOR HJELPA!!! Dere var fantastiske. på 400km  sover handlerne mindre en jeg som kjører. De har til tider stor tidspress for å komme fram i tide og margienne er små! Fantastisk jobba!

Takk til Arnt og Julie som har latt meg jobbe med de fantastiske hundene. Og gitt meg rom for og finne ut en del på egenhånd! TUSEN TAKK!

Belka, Lusniffer,Inka, Aylar, Igor, Greth, Ivan (syns ikke) Marit Ut fra start på røros!

Femundløpet 2013 Røros-Søvollen

 Endelig var dagen kommet, det jeg har trent for i hele høst. Time etter time på ATV, vogn og slede. All de uendelig lange treningstimene  jeg hadde sammen med hundene gjennomhøsten og vinteren skulle forhåpentligvis gi resultater nå. Jeg har ofret så mye for at denne helgen skulle bli fantastisk. Jeg har sett kjæresten min minimalt  noe som har vært sykt tungt til tider. Bachelor oppgaven har til tider stått veldig på vent, men nå om 48 timer skulle alt være over!

 Etter at vi fikk Arnt Ola avgårde på f600 var det tid for de siste rådene fra Julie. Og jeg som gledet meg til en pepptalk som skulle si hvor gøy dette kom til bli! Men Julie sa noe helt annent en oppgirende ting! Landistanse er til tider jævlig kjedelig og de fleste bryter ikke fordi at hundene er ferdig, men bruker hundene som unskyldning for å bryte siden man selv er så sykt sliten. Jaja så kom dette kansje til å bli like kjedelig som treninga da men nå var det ihvertfall løp! og det var 106 andre som måtte ha det like kjedelig som meg.

Tidlig oppe på start dagen å rigga bilen til i gata hvor starten gikk. Jeg var så sykt kvalm at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg, dassen på kaffestuggu ble besøkt fler ganger i timen. Og en halv baguet var det eneste jeg hadde fått i meg før start. Hundene var rolig der vi so blant 1500 andre firbeinte, en ulekonsert i ny og ne var det de produserte av lyd, mens andre Team hadde et helt annet støynivå. (jeg tror at hunder som bråker mest,  ofte ikke de beste) På motsatt side av veien sto Ingebrigt Storli parkert, Ida og han hadde en lang figth året før, jeg kom også til å få kjenne pusten fra bikjene til Ingebrigt senere i løpet.

 Følsen på start var helt jævlig! (Deilig og vond) Kvalmen rullet opp og Ida sine siste ord før jeg kjørte fram dundra inni hodet. Pust, kjør sakte, du vinner ikke til Tufsingdalen, du skal til mål! Hva er for fort, hva er for sakte, hvordan går hundene. Alt fosset gjennom hode. Arnt Ola gjorde det alt sterkt på f600 å ledet etter å ha kjørt rett gjennom første sjekkpunkt. Var mine hunder i likt slag? Etter 750 meter tok jeg igjen det første spannet. Lit tidlig kansje?? Kjører jeg for fort?? Tankene svirra jeg ble tatt igjen av et spann (Det eneste spannet som har kjørt forbi meg på løypa gjennom hele løpet faktisk) Etter noen timer å et sinnssykt hopp ved Langen gjestegård kom jeg ut på Femunden og Julies visdomsord klart i hode hjalp til å få disse 3 milene til å gå lett unna, men jeg lover 3 mil på femunden er sykt langt og sykt kjedelig. Men vi fant rytmen og passerte spann etter spann. Jeg fiska opp en baguet fra sleden, kvalmen hadde endelig begynt å gi seg og sulten kom. Jeg har mulighet til å sitte bak på sleden noe som var topp bortover Femunden. Mitt i baguetten min måtte jeg avbryte spisingen for å kjøre forbi noen til. Jeg viste at Roar Larsen og Erik Rotmo var foran der (begge er medlem i ITK) Men det forbløffede ansiktsutrykket  når hurtigtoget fra Jådåren paserte, satte en støkk i meg. Hadde jeg kjørt for fort? Hadde jeg klart å DRITE MEG UT ALT NÅ. Jeg valgte og stole på magefølsen å fortsatte i samme tempo inn til Tufsingdalen. Når Ole Vingren paserte meg rett før sjekkpunktet i en syk fart sparkende fastslo jeg att jeg hadde holdt fin fart.

Mens jeg var på sledene hadde Ida (sjefshandler) og Ingund (sjefshandeler 2) pakket sammen ustyret i kjerkegata i Røros. De hadde en rekke ting å handle som jeg hadde glemt! Før de reiste videre. Ingund hadde også bursdag som vi feiret med kake på kafe.  Det var til å med rundt tall! GRATTIS IGJEN INGUND. OGså velger hun å være med til Røros! SYKT! Kjempe takknemlig for det. Ida og Ingund var supre handlere hele løpet og det var aldri noe jeg manglet. De kunne kanskje vært litt strengere på at jeg skulle sove. Men ellers helt fantastiske å ha med seg! TUSEN TAKK TIL BEGGE, hadde ikke klart meg så bra uten dere.



Tilbake til Tufsingdal: 4,5 timers pause. Været hadde begynt å bli ganske bustete, pote sokker og søplesekker blåste bort og sjekkpunktrutinene ble noe rotete men kom meg greit igjennom det. Farta jeg hadde holdt var fin, selv om Ida kansje var litt skeptisk (Roar sa hvertfall det i ettertid) Ida hadde sagt etter jeg dro: Vi får se hvordan han kommer seg til Drevsjø før vi kan si om det går bra.
Turen til drevsjø gikk over den beryktede Kvenvikshøgda. Fjellet hadde jeg hørt om siden femundløpet året før, og jeg grua meg til denne delen av løypa. Ida prøvde å få meg til å slappe av, ved å fortelle at det ikke var så tøft som alle sa. Ide jeg skulle kjøre ut paserte jeg Bengt Rotmo, ( for de som ikke kjenner han så har han gått på en rekke polturer, grønlandsturer og masse andre turer som er langt oversnitte tøffe) Når han da ber meg si fra hvordan været er over høgda, så var Idas ord glemt og jeg måtte gå en tur til på do.  Spannet satte seg fint og fant farta fort, og vips så var jeg over den lille beryktede kulen (Det var en skuffelse trodde jeg skulle over MT EVREST etter praten med Bengt, men der tok jeg feil. IDA HADDE RETT IGJEN)

Vell inne på drevsjø var det klart for 3 timers pause, Bikkjestellet gikk raskt, og formen var på topp. Min flotte HIACE hadde gått litt i vranglås og Ida trua med å bryte opp hundekassene for å komme seg inn til hundene. Siden jeg ikke var noe særlig trøtt kunne jeg jo like gjærne se på saken. Til Idas frustrasjon rev jeg alt ut av bilen og hektaløs kassene lagde et sabla rot. Åpna bakluka før jeg igjen kom på at jeg ikke var handler denne gangen og lot Ida rydde opp alt sammen mens jeg gikk å spiste litt. Ingebrigt Storli hadde jeg tatt igjen på vei inn til sjekkpunktet. Han slet med løpetid på spannet, når jeg paserte så det mer ut som en haug med hunder enn et spann og i bånn lå det ei løpsk tispe. Medisterkaken på Drevsjø var ikke en høydare, men Solfrids hvarekjeks (Kona til Ingebrigt) falt i smak så jeg fikk i meg litt mat.

Yr blir flittig brukt under løp!

Tungt å være handler

Etappen fra Drevsjø ble den tyngste søvn messig. Jeg sov ikke et minutt på den pausen noe jeg skulle angre på! 10 min utenfor sjekkpunktet kom søvnigheten som om noen kasta ei slegge i hode mitt. Jeg begynte så smått og halusinere. Jeg husker at jeg så et skilt med avkjøring til høyer med hytte til utleie. Jeg våknet opp i det skulle svinge av. Så prøvde jeg meg på en Inauen (Treffe et tre sånn at man kan gå å legge seg i bilen) Uten den samme sveitsiske presisjonen bomma jeg på treet men fikk fylt anorakken med snø! Våkna av det, rett etterpå så jeg lykta til Ingebrigt som hadde dratt ut ti minutter før meg fra sjekkpunktet. Søvnigheten var bortte like fort som den kom. Samtidig leste jeg mleding fra Ida. Du kan slippe opp halveis på denne etappen. Jeg hadde kommet inn til drevsjø på 11 plass men dro ut på 21, så jeg viste at jeg hadde mange span å jakte på. Ingebrigt lå få minutter bak meg hele veien og vi paserte spann på spann. over til Søvolen skulle vi over et skikkelig fjell. Det gikk oppover i mange kilometer og vi fikk jobba skikkelig! Jeg elsker slike etapper hvor jeg får løpt å sparka!

                                                                SØVOLLEN

Kom fram til søvollen i et fantasisk vær. Og med beskjed om at jeg hadde raskestekjørtid fra Drevsjø, for en boost. Jeg valgte å ta ut litt mer hvile en planen bikjene skulle få hvile i 2 timer så da ble jeg nesten 3 timer på sjekkpunktet. Inne i den intime kafen trøkka vi oss inn og jeg å Ingebrigt snek oss til en hvil på hver vår sofa

Resten kommer senere!

Klar til start!

Sleden er pakka og sjekka, hundene kontrollert av veterinærer. Etter en litt stressende lete runde etter en chipp så gikk det greit. Klar for race nå! Sykt nervøs!!!!