Ut fra start var det flott driv i spannet, jeg holdt dem igjen en del. Det var veldig varmt noe som plaget meg og hundene. På grunn av varmen valgte jeg å la August bli hjemme og som erstatter kom Marit (fra Arnt Ola) inn. Dette valget betydde at jeg måtte ta med Puma. (kanskje det var dumt) hun hadde hatt en skade 10 dager før løpet. Som jeg var veldig usikker på om var blitt bra. Puma og Snhell ledet spannet trygt ut gågata og ned på elva. De satte et fint tempo oppover og valgte lure veier oppover den glatte elva. Er ikke sikker på at alle veiene var en del av løypa, men vi kom nå dit vi skulle.
Jeg hadde i utgangspunktet ingen plan om å stoppe på Jotka. og værmelding før start gjorde meg enda sikrere. Det skulle bli skikkelig dritt vær etter kl 15 og det ville være en stor fordel og komme over vidda før det kom. Uværet glimret dessverre med sitt fravær enn så lenge.
Vel fremme på karasjok var stemningen i spannet litt dårlig. de var ikke happy lenger. Noen spiste noen ikke. Men alle tok snack. Dyrlegen skrøt av spannet og syns de så veldig fine ut. Han var særdeles imponert over avføring og lurte på hva slags fôr jeg brukte. (BRIT CARE så klart og Provit kjøtt) Etter et dårligforsøk på og spise selv, gikk jeg å la meg, med samme resultat som på Jergul. tilnærmet ingen søvn. Tilsammen var jeg kanskje borte i 30 minutter på de to sjekkpunktene. Nå begynte formen å bli dårlig når jeg sto også. Ute hos hundene var stemninga blitt litt bedre. Alle drakk godt før vi kjørte ut. Siden jeg ikke fikk sove begynte jeg hundestellet litt for tidlig og var klar ca 30 min før planen. Ut fra sjekkpunktet virket de ganske fornøyd. Jeg hadde kjørt uten sokker helt til Karasjok, og alle labbene så helt strøkene ut. Nede på elva kunne jeg fort konstantere at jeg burde satt på sokker. De ble fort sårbeinte og jeg måtte sette på sokker. Igjen begynte Iver og Ruby og snappe snø. Ruby tråkket utenfor løypa igjen. Hun endret raskt gang lag. Jeg bremset mer for å holde farten sånn at hun ikke måtte i sleden. Iver plumpet også skikkelig en gang. Men var tilsynelatende frisk. et godt stykke nede på elva var det et spann med skikkelig trøbbel. Jeg stoppet og hjalp til. Løpetid hadde vist tatt overhånd og det var ikke noe enkelt å få retta ut spannet alene for kjøreren. Hundene mine sto fint å venta, en pause syns de var helt topp. Jeg snacka litt til og skifta en del sokker. Når jeg starta opp hadde Ruby begynt å halte. Men gikk seg fort til igjen. Inn til sjekpunkte var jeg ikke i tvil Ruby måtte settes ut. Vi hadde en fin etappe tid, og jeg var ganske godt fornøyd. Hundene var ikke sånn som de pleier å være, men ikke noe krise. De spiste litt dårlig. Så jeg bestemte meg for å stå opp og fore en gang til etter ca 2 timer. Jeg fikk fortsatt ikke sove. og etter 1,5 timer ga jeg opp igjen. Gikk ut å fora, nå spiste alle! Men Iver satt med en pote i lufta. Hånleddet var blitt skikkelig hovent, Jag masserte det godt, før jeg tusla mot hytta. for to lange timer til i senga. Sov kanskje 30-40 min.
Når vi kjørte av elva begynte stigningene opp til Jotka. Jeg sparka og løp, koste meg! Hundene var ivrig. Etterhvert kom vi til hytteområder med masse mennesker. Noe Shnell setter lite pris på. og styrte så langt unna hun kunne. Snø skuter trafikken økte. Det var til tider ganske hektisk, kjente jeg var bra svett når ting begynte å stilne rund ørene. På Jotka kjørte jeg rett igjennom. Ute av syne fra sjekkpunktet stoppet jeg og snacka bikkjene og lot dem rulle seg godt i snøen. Før vi satte kursen til Jergull. En dryg etappe Alta-Jergull er 130km. Hundene holdt farten oppe og vi kjørte jevnt å fint. Jeg stoppet jevnt å snacket.
Jeg hadde i utgangspunktet ingen plan om å stoppe på Jotka. og værmelding før start gjorde meg enda sikrere. Det skulle bli skikkelig dritt vær etter kl 15 og det ville være en stor fordel og komme over vidda før det kom. Uværet glimret dessverre med sitt fravær enn så lenge.
Jeg ble forbikjørt av et spann oppe på vidda. Men når vi nærmet oss Jergull tok jeg spannet igjen. Hundene hadde fått halm lukta i nesa og satte opp et skikkelig høyt tempo inn mot sjekkpunktet. jeg sto på matte å bremsa de siste 10-20km Alle så pigg og fin ut. Inne på sjekkpunkt gikk veterinærene grundig til verks. Iver hadde litt høy puls og Puma sitt håndledd var litt hovent. Men hun pep ikke når det ble tatt på. Hun fikk på hånledsvarner på og var blid og fornøyd. Alle spiste godt! Jeg fikk i meg lit mat og drikke og medisiner mot magen. Oppe på sovesalen kjente jeg med en gang at medisinene som på Bergbyløpet ikke hadde den effekten jeg hadde håpet. Det kjentes ut som om mavesyra skulle komme ut gjennom øynene. Prøvde alle mulige stillinger, men fikk ikke sove. Det ble en kamp mot tålmodigheten. Minuttene gikk så sakte. etter en time og 20 min ga jeg opp. (skulle sovet i 2 timer)
 |
| Foto Anna Riebelova |
 |
| Foto Anna Riebelova |
 |
| Foto Anna Riebelova |
Skuffelsen var stor når jeg kom ut og det pissregna! Spiste litt til og fikk orden på alt jeg skulle ha med. Værmeldinga ble lest flere ganger. På 10 forskjellige steder, med 10 forskjellige meldinger. Det så ut som om det skulle bli et lite opphold i vinden rett etter jeg kjørte ut viss jeg holdt meg til planen. Nede på sjekkpunktet kom det noen vindkuler, men det verste var regnet. Hundene hadde begynt å bli våt og lei. Puma sto ikke på foten lenger og jeg måtte sette henne ut. Noen hadde begynt å gå rund i halmen. Jeg bestemte meg for å kjøre ut etter planen. Etappen over til Karrasjokk var 85 km lang 20-30 km ville vi få vindene i mot. Ut fra sjekkpunktet var hundene i storslag. Vi jobbet jevnt og trutt oppover og været holdt seg bra den første timen. Vi kom opp til Hundevidda, der begynte det å komme kastevinder fra siden. Jeg løp ved siden av sleden,dro den opp på sporet flere ganger. Hundene holdt farten oppe, dem så ikke ut til å bry seg noe om vinden. Sikten ble dårligere og dårligere. Jeg så ikke de bakerste hundene, kjørte fra refleks til refleks. Opp med GPS for å kontrolere at jeg var på løypa. Spannet foran meg hadde fått problemer, og sto feil vei på sporet når jeg tok han igjen. Jeg passerte og han hang seg på. Vi kjempa og kjempa, vi bytta på å kjøre først. Ofte forde vi ikke så at spannet foran hadde stoppet og innen vi fikk bremsa var på siden og hadde mega line kluss. Det kom et spann til som kjørte forbi og vi hang på.etter en stund fikk han også problemer og vi måtte fram igjen. Marit og Mango var ledere, de var suverene de stoppet aldri var alltid klar når jeg sa dem skulle gå. De var helt utrolige. Etter en stund dreide løypa østover og vi fikk vinden i ryggen. Jeg kjøre kontrollert nedover mot Karrasjok holdt igjen i nedoverbakkene, og på flatene. Ville ikke at de skulle gå seg stive etter å ha blitt kalde i uværet. Når vi nærmet oss karasjok endret snøen seg. Den ble stein hard og isete av regnet som hadde kommet tidligere på dagen. Hundene begynte å bli varme igjen, de snappet snø. Problemet var at snøen var så hard i sporet at de måtte utenfor løypa og snappe den. Der var det gjennomslag. Jeg så at Ruby gikk igjennom og fikk en liten vridning på skulderen.
Vel fremme på karasjok var stemningen i spannet litt dårlig. de var ikke happy lenger. Noen spiste noen ikke. Men alle tok snack. Dyrlegen skrøt av spannet og syns de så veldig fine ut. Han var særdeles imponert over avføring og lurte på hva slags fôr jeg brukte. (BRIT CARE så klart og Provit kjøtt) Etter et dårligforsøk på og spise selv, gikk jeg å la meg, med samme resultat som på Jergul. tilnærmet ingen søvn. Tilsammen var jeg kanskje borte i 30 minutter på de to sjekkpunktene. Nå begynte formen å bli dårlig når jeg sto også. Ute hos hundene var stemninga blitt litt bedre. Alle drakk godt før vi kjørte ut. Siden jeg ikke fikk sove begynte jeg hundestellet litt for tidlig og var klar ca 30 min før planen. Ut fra sjekkpunktet virket de ganske fornøyd. Jeg hadde kjørt uten sokker helt til Karasjok, og alle labbene så helt strøkene ut. Nede på elva kunne jeg fort konstantere at jeg burde satt på sokker. De ble fort sårbeinte og jeg måtte sette på sokker. Igjen begynte Iver og Ruby og snappe snø. Ruby tråkket utenfor løypa igjen. Hun endret raskt gang lag. Jeg bremset mer for å holde farten sånn at hun ikke måtte i sleden. Iver plumpet også skikkelig en gang. Men var tilsynelatende frisk. et godt stykke nede på elva var det et spann med skikkelig trøbbel. Jeg stoppet og hjalp til. Løpetid hadde vist tatt overhånd og det var ikke noe enkelt å få retta ut spannet alene for kjøreren. Hundene mine sto fint å venta, en pause syns de var helt topp. Jeg snacka litt til og skifta en del sokker. Når jeg starta opp hadde Ruby begynt å halte. Men gikk seg fort til igjen. Inn til sjekpunkte var jeg ikke i tvil Ruby måtte settes ut. Vi hadde en fin etappe tid, og jeg var ganske godt fornøyd. Hundene var ikke sånn som de pleier å være, men ikke noe krise. De spiste litt dårlig. Så jeg bestemte meg for å stå opp og fore en gang til etter ca 2 timer. Jeg fikk fortsatt ikke sove. og etter 1,5 timer ga jeg opp igjen. Gikk ut å fora, nå spiste alle! Men Iver satt med en pote i lufta. Hånleddet var blitt skikkelig hovent, Jag masserte det godt, før jeg tusla mot hytta. for to lange timer til i senga. Sov kanskje 30-40 min.
Jeg fikk ikke i meg noe mat lenger, jeg var for kvalm. Men prøvde å drikke godt. Tilbake til spannet så jeg raskt at foten til Iver ikke var blitt bedre. Jeg prøvde å gå litt med han, men skjønte at det var nytteløst. Tilkalte dyrelegen, han konstaterte at Iver hadde et overtråkk.Han måtte settes ut. Jeg la meg ned sammen med hundene snakka med dem. De var ikke gira, jeg var i dritt form og det var 190km til mål. Jeg tok meg en kaffe i hytta. Diskuterte litt med Handlere og Jon og Helene. Fikk en vurdering av de 5 siste hundene av dyrelegen, De var i fin form men litt dehydrert. Alaska huskyer er ikke alga for plussgrader og regn!!! Jeg hadde to rutinerte hunder igjen og 3 unge. Disse hundene skal jeg ha med meg i flere år fremmeover. Jeg hadde ikke lyst til å stå parkert på fjellet og ødelegge tilliten deres. Været var spådd så som så på de neste etappene også. Så ut i fra det valgte jeg å bryte løpet. Det var ikke en lett avgjørelse, men jeg tror den var riktig. Spannet som kom ut av stormen natt til søndag fikk aldri opp det humøret som vi pleier å ha, selv om vi er drit slitene. Det ble en mental skrell både for dem og meg. Men vi lærte masse. Og vi kommer STERKERE tilbake!!
 |
| Foto: Geir Stian Altman Larsen |
Jeg har hatt en bra sesong! med flere gode plasseringer i mindre løp. Nå starter jobben med å bygge opp selv! Det er ganske skummelt, men jeg gleder meg!!
Gratulere til alle vinnere og tusen takk til Finnmarks løpet for et fantastisk arrangement.
SUPER stor gratis til Jon som fullførte til en flott 12 plass!!
Jeg vurderer å kjøre Passvik trail, men må se om jeg får på plass økonomi og om hundene er klar før jeg bestemmer meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar