Bergebyløpet 2015

Bergebyløpet hadde gjort en stor jobb for å få til et langt løp til her i Nord. Det har de virkelig fått til også!
For begrenset klasse gikk starten i Vadsø sentrum. Masse folk langs løypa i sentrum og noen interessante svinger ut av sentrum gjorde rammen rundt start helt fantastiske. Det var bra oppmøte av store og små, mange barnehager hadde tatt turen ut for å se på starten som gikk kl 10 om morgenen. En av barnehagene hadde plassert seg oppå en brøytekant i yttersving i et veikryss. Og med ny brøyta vei er det minimalt med styring på en løpslede med 8 helgira hunder foran. Det gikk litt i som i saktefilm da jeg så at jeg på ingen måte kom unna brøytekanten barna satt i. Jeg prøvde og kante sleden så mye som mulig men det hjalp lite. Jeg smalt i brøytekanten så ungene på toppen datt ned på baksiden. Heldigvis så forsvant vi ikke over før helt i enden på skavelen. og noen kjappe barnehagetanter hadde fått dratt ungene til siden der. Men alle barna så veldig blide ut når vi forsvant videre oppover. Tror faktisk Marit rakk og sleike en av ungene i ansiktet i forbifarten.

Ut på vadsørundene var planen og kjøre javnt og trutt og plukke plasseringer på vei mot første sjekpunkt. Jeg lot hundene finne en fin marsj fart og sto mye på matta. Jeg prøvde og holde alle linene stramme hele tiden. Det var en del snøskavler og hull med sukkersnø i starten av løypa. Og jeg måtte være veldig fokusert for å ungå skader på hundene når de datt igjennom. etterhvert begynte vinden å dra seg til. Først sidevind og medvind. Fram til løypa dreide 90grader tilbake mot vadsø. Da fikk vi været mitt i tryne. Det ble noen dryge mil. Jeg jobba for å holde sleden på sporet og hundene dro det de kunne for å få oss framover. Marit og Scnhell gikk i led og loste os trykt fra stikke til stikke. I perioder så vi ikke den neste stikka før vi hadde forlatt den siste vi kjørte forbi. Men å finne spor har vi trent så mye på at jeg viste at jeg kunne stole på dem. Iver gikk ikke på alle sylindere den første delen av rundene. Etter ca 30 km voknet han også, og lå i selen den siste biten. Inn på sjekkpunktet kom jeg inn som nr 4. Vi hadde passert 22 spann på de første 68km. På sjekkpunktet hadde jeg bestemt meg for minst 3 timers hvile. Hundene fikk stellet sitt og alle så fine ut. Sjekpunktet lå på Sirkagården utenfor vadsø, der var det fine fassiliteter for oss kjørere med stor spisesal og kaffe. Jeg la meg til og sove litt i kaffen med et øye ut vinduet. Jeg hadde litt litt frihet i kjøreplanen her. 3-4 timer På grunn av været vill jeg ikke kjøre først ut og brøyte spor. Det var tydelig at ikke så mange andre ville heller så hvilen ble 4t 26 min.

Fra vadsø gikk ferden til Bergeby. Et ubemannet sjekkpunkt, hvor vi måtte ha med alt vi skulle bruke i sleden. Sleden ble derfor ganske tung på denne etappen. Mat og ustyr for to etapper og et sjekkpunkt blir det kg av. Men løypa var fin og de første kjørerne hadde gjort jobben for meg med å brøyte opp sporet. Etter ca 20 km gikk løypa inn på en skitrasse hvor sporet var helt perfekt. Jeg jobbet hardt med meg selv for og holde igjen, for her gikk det ann å kjøre skikkelig fort! Jeg plukket et par spann når jeg nærmet meg Bergeby og kom inn som nr 5 på sjekkpunktet. Alle hundene var friske og fine og spiste alt jeg serverte dem. Kansje litt for mye! Jeg la meg i halmen sammen med bikjene og sov en times tid. Vekkerklokka hadde jeg glemt å skru på. Men når timen jeg skulle sove var over kjente jeg noen vått i fjeset. Marit hadde våknet og hun var lei av å hvile og så da slikket hun meg i ansiktet :D Jeg åpnet øyenen og så rett inn i to store brune øynene som smilte til meg og logret med hele seg, klar til å dra?? Var det nesten som hun sa. Jeg spratt opp pakkesleden i en fei, satt noen minutter i gamma og fikk litt varme og mat i kroppen og forlot sjekkpunktet 15 min før planlagt.

Da var kursen satt mot Nyborgmoen og en god 8 timers hvile. Mailene Sjølås hang seg på ut fra sjekkpunktet, jeg liker ikke å ha spann hengende på meg. Jeg blir fort litt stressa av det. Men klarte og kontrollere meg og holdt godt igjen de første 10km som jeg pleier. Sånn at hundene fikk gått seg gode og varme før vi ga gass igjenn. Løypa fra Bergeby hadde jeg kjørt før og den er døs morsom. Masse opp og ned og små bakker svinger hit og dit. Jeg løp og sparket i alle bakker og bremset godt i neddoverbakkene. Jeg seg sakte ifra og var igjen alene. Været var fantastisk og det begynte å lysne. Puma gikk litt rart. Hun virka ufokusert og merkelig klønet, un datt utenfor spore mange ganger. Jeg begynte å bli litt bekymret for henne. Under en sncake pause bytte jeg side på henne sånn at Bobb gik på kanten i seteden. Da løsnet det for Puma og lina var stram og ganglaget endret seg rakst. Frem til det var 15km igjen alt som en drøm. Løypa her var fin litt løs og tung men helt ok. Det værste er at den går i en milion sløyfer så du nesten tror du snart tar igjen din egen skygge på veien. Avstanden til de bak er også vanskelig og bedømme for du aner ikke hvilken sløyfe de er i. De siste 15 km begynte Bob og bli sliten. Han trakk dårlig men sinket oss ikke. Jeg stoppet i noen minutter og lot alle rulle seg og pisse. Bob fikk en ekstra snack. Det hjalp på humøret hans, men ikke fullsprut. Jeg reduserte farten litt så han hang med. Rett før sjekkpunkt fløy det opp 10-15  ryper, da var ikke en gang Bob sliten. Rypene fløy et godt stykke med sporet og farten bare økte og økte. Jeg sto bare å gliste og prøvde å holde den nede. Inne på sjekkpunkt var det tid for obligatorisk veterinærsjekk. Jeg fikk innen anmerkninger og alle var friske og i fin form. Bob og Puma spiste litt dårlig så jeg valgte og fore to ganger. Den siste gangen spiste alle rubel og bit! Jeg var usikker på om Bob skulle være med videre. spesielt med løpet fra i fjor da en av ung hundene jeg hadde med ble litt for sliten på  siste etappe når det dro seg til og vi skulle kjøre for seier. Men jeg vurderte det til at den lange hvilen hadde gitt Bob nok krefter til å bli med ihvertfall en etappe til.

Fra nyborg ventet en monster etappe på 120km. Ryktene sa at det var bakke bratte som Mount Evrest og at storspannene hadde slitt med og komme opp. Løypa gikk opp og ned hit og dit. Jeg tor ikke det var en bergkanus i området vi ikke var oppå eller en dal vi ikke var nedi. Sporet varierte veldig. fra hardbanka til skikkelig løst. Spannet dro på så fort det ble hardt og gikk litt ned i fart når det var løst, på denne måten tror jeg vi sparer ganske mye energi. Jeg stoppet og sacket hver andre time. Tok meg god tid til dette. Sånn at alle hadde rullet seg godt, spit og pissa. Når de var ferdig sto de og hoppet for å komme seg videre. Når vi kom ned på Tana elva så jeg hodelykter bak meg for førstegang, etter ca 50km de kom ned utforkjøringen i en sinnsykfart! Planen var å holde igjen helt til jeg så lykter for så å gi på. Jeg begynte å sparke neddover elva. Og avstanden økte til lyktene bak igjen. Løypa til Majsok rundene skulle gå av elva til Venstre. jeg la meg helt inntil Scooterstikkene for å ikke miste avkjøringen. Jeg kjørte for bi en løype som gikk opp tilvnestre. Dette viste seg og være løypa jeg ksulle kjørt opp. Hundeløyper er merket med tre skilt . Gult= varning Rødt sving til den siden skilte står på og blått du er på riktig vei. På elva var løypa bare merket med scoterløype stikker og det sto ikke rødt skilt for at vi skulle svinge av der. Så jeg fortsatte neddover. Løypa hadde vært så godt merka på de andre etappene at jeg var sikker på at jeg hadde gjort riktig. Jeg så ingen hodelykter bak meg heller så jeg kunne ikke se hva de gjorde i krysset heller. Vi dundra neddover elva i kjempe driv. etterhvert begynte jeg lure på hvor langt vi skulle. Tok fram GPSen og til min store skuffelse hadde jeg kjørt for langt. ca 16km for langt ned elva. Så før jeg da var tilbake på sporet hadde jeg kjørt 30km for langt. Vi snudde og kjørte oppover. Stoppet Snacket og tok en liten time out. Jeg hadde tapt masse tid til de andre. Og etappen ville nå bli 150 km. Jeg hadde pakket med meg Snacking til 10 timer på sporet, så det ville bli lite mat på slutten av etappen. Spannet var ikke slitent og holdt go fart. Etter en runde til med meg selv bestemte jeg meg for å kjøre rett til sjekkpunkt Masjok som vi kom til å passere ut på runden, å bryte løpet der. Jeg så ingen grunn til å tyne hundene de siste km. Vi hadde fått de svarene jeg ville og jeg var ute av konkurransen. På sjekkpunkt Masjok sto løpsleder Reidun og tok meg i mot. jeg gjorde alle rutinene som jeg gjør når jeg kommer i mål. Jeg holdt humøret oppe helt til bikkjene lå på hengeren. Først da lot jeg skuffelsen sige innover meg. Hundene trodde de var i mål!! :D

Takk til arrangør, frivillige og veterinærer for å legge til rette for et fantastisk løp.

Tusen takk til høyby husky for et flott opphold i tana. Takk til Jon og Åshild dere var super handlere.

Jeg har lært masse under årets løp. Og funnet tilbake til den roen jeg hadde da jeg kjørte Femundløpet første gang. Jeg er effektiv i alt jeg gjør, men samtidig tar jeg meg tid til de viktige små detaljene. Dette skyldes nok flere faktorer, jeg er trygg på den trenings jobben som er gjort, hundespannet er viktigere enn resultatet, helsa mi er mye bedre så jeg har overskudd og humør når jeg kjører og sist men ikke minst har jeg en flott sammboer som gir meg trygghet og støtte uansett hva som skjer! Teamet rundt meg med sponsorer og støttespillere fungerer topp!!. Så nå ser vi frem til Mars og Finnmarksløpet. Så satser vi på at alt holder helt inn da! :D